Kultureliten bedriten

I Norge er folk ikke opptatt av kultur. Det har jeg lest i avisen. De som burde vært kultursnobber, nemlig de rike, er mer opptatt av å være folkelige. Hah, akkurat som om ingen visste det fra før. Men det er jo greit å se det på trykk. De fattige går på konserter og teater og opplesninger og freakshows og utstillinger. De rike går kanskje på noe de har hørt om at de burde gå på, sånn en sjelden gang. Rufus Wainwright for eksempel. Trond Giske var nok der. Folk kjøper Idol-plater. Hvis de kjøper kunst, er det for å investere. Hvis de kjøper design, er det fordi det er design og ikke fordi de liker det så godt. Det er ikke noe galt i være rik, egentlig. Men enkelte kunne vel brukt den rikdommen til noe litt bedre. Istedet har mange en slags kulturell latskap. «Vi har det så fint vi, og John Arne Riise er egentlig ganske sjarmerende nå som han skal hjelpe en gutt med amputert bein og nå må vi ommøblere». Og så er det viktig med kroppspleie og spa og skitur og workout. Det er viktig å ha det behagelig og folkelig, og slippe å reise seg fra sofaen for mye, iallfall etter klokka sju for da er kroppen i hvilefasen sin, 0g Vendela Kirsebom vil fraråde bevegelse på det sterkeste.

Jeg har sett det med mine egne øyne. Jeg har jo vært på konserter endel i det siste, og til og med på teater. Alle ser lutfattige ut. Neida. Men man ser ingen burberry-skjerf for å si det sånn. Det kan ha med musikksmaken min å gjøre kanskje. Jeg liker jo ikke Thomas Dybdahl, så hvem vet hva slags folk som samler seg på sånne evenementer. Men de rike går visst ikke så mye på opera og ballett og sånt heller, det er sånt jeg innbiller meg at de skulle gått på, og de tar ikke med barna sine på noe heller. Jævler.

Det er morsomt med den undersøkelsen som viser at de som hører på enten elektronisk musikk eller klassisk musikk, eller begge deler, de er i gjennomsnitt smartere enn de som liker andre typer musikk. De rike liker jo bare folkelig musikk (det er ikke folkemusikk, altså). Det er trist. Rik, og litt dum. Ikke så rik, men smart, men har dessverre ikke ressurser til å bruke smartheten til så mye, og hvis du har det, vil Trond Giske før eller siden stoppe deg!

DOMMEDAG ER NÆR!

PS: Jeg har mistet troen på menneskeheten. Dette blogginnlegget kunne vært skrevet av en sur og bitter kunstner uten penger, men da ville det nok vært mere «velformulert» og kvasiakademisk og kjempelangt og uforståelig inneholdt ordet «poengløst» mange ganger, i tillegg til at jeg ville henvist til endel artikler du ikke har lest.

Jeg laget en liten fimsnutt mens jeg ventet på at badet skulle bli ledig (venting er visst typisk meg) - oscar-materiale spør du meg!

Polski

Jeg skal snart til Polen. Idag leste jeg litt om hotellet vi skal bo på, og der er det polsk og latin-amerikansk kjøkken. Det er en snodig kombinasjon. For alt jeg vet er det mange fellestrekk mellom latin-amerikansk og polsk mat, men det tviler jeg egentlig på. Jeg kan jo bare tippe hva det kan være, siden polsk mat er mye stuing og pølser og sånt, og latin-amerikansk kan være så mangt, for eksempel tex-mex. Eller så kan det være et eller annet fra langt inne i jungelen, for eksempel bavian-arm tilberedt på kosher-vis. Regnskog-snegle med surkål og chillibønner. Prinsesse Astrid fru Ferner grillet på en seng av pølseskinn.

Av andre interessante opplysninger jeg kan komme med idag, kan jeg bare opplyse om disse opplysningene som kan belyse littavhvert:
- Jeg aner ikke hvor mye jag bruker på kaffe i måneden, og jeg er heller ikke interessert i å finne det ut
- Hvis man stikker hånda ut av et romskip (i rommet), vil hånda fryse til is på en brøkdel av et sekund. Men først eksploderer den

Konsulentfuglen kan gjenkjennes på de hese skrikene og den aggressive holdningen, sin grå fjærdrakt og at den jakter alene

Idag har jeg snakket med den sureste dama i verden. Hun jobber i Oslo kommune. Jeg har mailet litt med henne før og det ante meg at hun ikke var den mest velvillige, og heller ikke informative, selv om hun er informasjonskonsulent, og dessuten den eneste informasjonskonsulenten innen akkurat det. (noe fagrelatert som jeg ikke tør å skrive her siden den sure dama kan google meg og deretter drepe meg). Hun har høy, skrikete stemme, og avbryter i hytt og pine sånn at man ikke får spurt om noe før hun svarer f. eks "E du på styr" eller noe sånt.

Jeg: Hei, jeg heter blabla og jeg har mailet litt med deg om...., men så lurer jeg på....
Skrikedame: Det kan vel ikkje æ vite!!!
Jeg: Neivel, men kanskje du kan fortelle meg hvem som...
Skrikedame: Det der e bare tøys, det må de længer ut på landet me!!
Jeg: Men du skrev jo i mailen at....
Skrikhals: Nei, æ veit ikkje ka du snakke om, du får send papiran
Jeg: Hvilke papirer....
Skrikskrål: Dokumentan vel! Send alle papiran!
Jeg: Men jeg vet ikke hvilke pap...

Og så fortsatte det sånn litt til, og alle i det åpne kontorlandskapet mitt kunne høre henne skrike, selv de som satt ca. 30 meter bort. Hun håpet antagelig at jeg skulle gi opp sånn at hun kunne at seg en kaffepause. Men det skal jeg ikke, nemlig. Bare vent! Mohahahah!

Klassikerne

Jeg blir veldig, veldig fort lei av ting. For eksempel klær og musikk. Har jeg brukt det/hørt det noen få ganger, så er jeg lei, selv om jeg i utgangspunktet syntes at det var fantastisk. Jeg prøver å komme på ting som holder seg, og som jeg aldri blir lei. Og det er:

- Ramones
- Svarte og hvite striper på gensere og t-skjorter
- Smørbrød med ost og skinke
- Svart skinnjakke
- Jordbær
- Røde pumps
- Simpsons
- Sex and the city
- Jim Jarmusch-filmer
- Øl
- Rødvin
- Cuba-sjokolade
- Roser
- Sushi
- Hettegenser
- Trang dongeri-bukse
- Coca cola når jeg spiser burger eller pizza

Dette var kjedelige greier. Det er jo bare helt vanlige ting, og så høres det ut som jeg er en slags stripete rocke-ramones-jente som pimper øl, men det er jeg ganske sjelden. Hvis jeg hadde vært skikkelig spesiell hadde jeg valgt helt andre ting å aldri bli lei av. Nei dette var ikke spesielt oppløftende. Er jeg såååå vanlig?