I felles skap 4

Kim Georg har plutselig blitt verdens mest koselige (men ironiske) samboer. Selv om han syns jeg var artistisk og skotsk-aktig kledd, så sa han at det var et kompliment. Kanskje han har lest bloggen min, tenkte jeg. Det håper jeg jo ikke. Jeg har litt dårlig samvittighet. Jeg syntes ikke at det var noe mer å skrive om bofelleskapet mitt, siden de har blitt nesten vanlige. Men jeg kom på at samboerne mine kanskje ikke har oppført seg helt etter oppskriften i det siste allikevel. Jeg har kanskje bare blitt vant til å bo her.

Jeg har nevnt en samboer som er helt, helt stille. Han heter Stig. Han lager ikke en lyd, han bor ved siden av meg og han spiller aldri musikk, roper ikke, tramper ikke, ingenting. Han er ikke LITT irriterende engang. Jeg blir nesten irritert for at jeg aldri hører noe. Og så ser jeg han aldri, bare av og til ryggen kanskje, så jeg vet nesten ikke hvordan han ser ut. Dette er litt skremmende, så jeg tør aldri å banke på, i tilfelle det ikke bor noen der egentlig. Kanskje han ikke har noe fjes, bare en rygg.

Men så har vi noe som heter vaskeliste (som Hans Henrik med støvet på hjernen har laget), og denne har fungert utmerket helt til det plutselig var Stig sin tur til å vaske badet og kjøkkenet. Jeg regnet ikke med at Stig hadde noen spesiell måte å vaske på, ettersom han er lydløs. Men lydløshet henger visst ikke sammen med såpe og vann. Det ville blitt for mye plaskelyd.

Stigs oppskrift på husvask: Legge alle posene med øl-flasker (ca 10 stk) i sofaen på kjøkkenet. Så tar man et håndkle man finner på badet, og børster av gulvet (helt lydløst). Så legger man håndkleet på badet igjen. Håndkleets tilstedeværelse på badet gjør at man ikke trenger å gjøre noe mer med badet. Så krysser man av på lista at man har vasket. Ferdig!

Jeg lovet å skrive mer om fiskeren Kai. Men etter at Kai har feiret 7 ukers frihet fra fiskebåten, og laget mye joikakaker midt på natta (det er lett å høre når han lager joikakaker, i motsetning til hvordan det ville vært hvis Stig laget joikaker), fant han ut at nei, han ville ikke bo her mer. Akkompagnert av høy, høy jazzmusikk, pakket han bare sakene sine og reiste. Trist, men sant. Han virket som en artig kar, egentlig.